Innledning: Alle som deltar i en konkurranse, ønsker å vinne – enten det dreier seg om et politisk valg, en basketballkonkurranse eller å være først i køen hos Starbucks. I idrettskonkurranser, som OL, gjør utøverne alt som skal til for å vinne: De holder ut utallige treningstimer, bruker de beste trenerne, fjerner alle forstyrrelser, kvitter seg med alt overflødig og søker enhver mulighet til å skaffe seg et fortrinn. Selv om de fleste konkurrerer etter reglene, tyr enkelte utøvere til ulovlige og uredelige metoder for å øke vinnersjansene. Når vi skal bli åndelige seierherrer, ønsker vi også å vinne. En åndelig seierherre er en som har viet seg helt til Jesus, og som strekker seg etter å bli mer lik ham. Troens mållinje er et liv som er mer kristent i dag enn i går. Målet er ikke fullkommenhet, men fremgang. Derfor ligner ikke kristenlivet på en turist som spaserer i parken eller en feriegjest som rusler langs stranden. Kristenlivet ligner mer på et maratonløp. Forresten – har du kommet lenger mot dette målet i dag enn du var i går? Dette handler ikke om hvor lenge du har holdt på, men om likhet med Kristus. Det spiller liten rolle hvor lenge du har vært på banen; det betyr svært mye hvor langt du har kommet fra startstreken. Hvis du ikke gjør fremskritt – hva er det som holder deg tilbake? Hva får deg til å snuble på din åndelige vandring? Hva bremser fremgangen din mot å bli lik Kristus? Med andre ord: I løpet som ligger foran deg – hva ville Gud sagt hindrer deg akkurat nå i å bli den seierherren han ønsker at du skal være? Forfatteren av Hebreerbrevet sier: «La oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som så lett henger seg på, og løpe med utholdenhet i det løpet som ligger foran oss» (Hebr 12,1).
Hebreerne 12 begynner med ordet «derfor». Når du ser ordet «derfor» i Bibelen, bør du spørre deg selv: Hva er grunnen til at det står der? «Derfor»-et i Hebreerbrevet 12,1 viser tilbake til Hebreerbrevet 11 – troens store æresgalleri. Heltene i Hebreerbrevet 11 har fullført løpet med seier, og nå oppmuntrer de oss til også å bli åndelige seiersløpere. Troens menn og kvinner som nevnes i Hebreerbrevet 11, var ikke fullkomne mennesker. Se på listen: Noah var en dranker. Abraham var en løgner. Samson var styrt av lidenskaper. Rahab var prostituert. Moses hadde problemer med temperamentet. Gideon var lammet av frykt. David var ekteskapsbryter og morder. Disse menneskene var ikke bare ufullkomne; de var ikke engang i nærheten av å være fullkomne. Likevel beveget de seg fremover mot mållinjen: det å bli lik Kristus. Disse fortidens helter vitner for oss i dag. Noah sier til enhver dranker: «Du kan slutte.» Abraham minner enhver løgner om at det er mulig å snakke sant. Samson erkjenner at Guds kraft kan sette deg i stand til å seire over lidenskapene dine. Rahab forteller deg at du kan bryte løs fra et liv i seksuell løssluppenhet. Moses minner deg om at du med Guds hjelp kan beherske sinnet ditt. Gideon vitner om at du kan møte frykten din. Og David viser vei og sier at det er mulig å overvinne selv de verste handlingene et menneske kan begå. I. Byrdene som sinker oss I likhet med heltene som har gått foran oss, er heller ikke vi fullkomne; vi bærer alle på tunge byrder gjennom livet som ofte hemmer vår åndelige fremgang. A. Byrden av åpenbar synd Noen ganger består denne byrden av åpenbare synder – ting vi vet er galt, men som vi rett og slett ikke har villet gi slipp på. Åpenbar synd vikler seg rundt føttene våre, slik at vi snubler og faller – ofte gjentatte ganger. Hvor mange har du ikke sett snuble i sin kristne vandring på grunn av bitterhet, løgn, misunnelse, avgudsdyrkelse og seksuelle synder?
B. Byrden av synd som stadig henger ved Noen ganger består byrden av synd som stadig henger ved – synder vi har forsøkt å bli kvitt, men som vender tilbake gang på gang, som en kreftsvulst. Minner om tidligere feiltrinn, kamper mot avhengighet og uheldige vaner vi ikke klarer å bryte, er blant de mange «vedhengende syndene» som tynger oss og hindrer vår fremgang.
C. Tyngden av distraksjoner Men synd er ikke det eneste som hindrer oss i å bli åndelige seierherrer. Noen ganger er disse byrdene ting som ikke nødvendigvis er syndige i seg selv, men som fungerer som distraksjoner og hindrer oss i å vokse åndelig. Forfatteren av Hebreerbrevet snakker også om å «legge av oss enhver byrde som så lett henger ved oss». Dette er de mange tingene i livet som ikke er spesielt syndige i seg selv, men som kan bli byrder som bremser oss, holder oss tilbake og hindrer fremgangen vår. Det dreier seg om ting som ambisjoner, sosialt samvær, interiør, golf, tennis, surfing på nettet, filmer, musikk, overdreven telefonbruk, for mye spilling av videospill og lesing av for mange uviktige bøker. La meg spørre deg igjen: I løpet som ligger foran deg – hva vil Gud si hindrer deg akkurat nå i å bli den seierherren han ønsker at du skal være? Er avhengighet en slik byrde for deg? Hva føler du at du ikke kan klare deg uten? Vi kan fordømme eller synes synd på alkoholikere og rusmisbrukere, men sannheten er at vi alle har en tendens til å utvikle en eller annen form for avhengighet.
Preken: Du kan ta en million feil svinger, og Gud vil sørge for en million rette
Troens spade og personlig kamp
Vel, jeg ba om veiledning for hva jeg skulle gjøre, og en av tingene jeg lærer, er at når Gud kommer med et mektig ord – et sterkt ord – så er det ikke alltid lurt å legge et nytt ord oppå det uten først å grave seg skikkelig ned i det. Amen, amen. For bare fordi vi har undervist om det, betyr det ikke at dere har forstått det fullt ut. Finn frem spaden – jeg snakket jo om å grave, om å grave seg ut. Ja, nå skal vi grave i dette.
Denne spesielle spaden fikk jeg låne av pastor Robinson. Det er en av spadene vi brukte under første spadestikk for bygningen dere befinner dere i akkurat nå. Ser dere det? Det betyr at bygningen dere sitter i, startet med en spade og et stort hull i bakken. Og for meg betyr dette utrolig mye. Det betyr virkelig mye.
For da jeg holdt denne spaden i hånden for å sette den i bakken og starte byggingen av – jeg tror det var et bygg til 86 eller 83 millioner dollar – så hadde jeg ikke pengene. Jeg hadde ikke engang nok til egenkapitalen. Jeg hadde ikke fått innvilget lån. Jeg hadde ingen bank som ville gi oss pengene. Jeg hadde nok penger til å grave ut selve hullet, så vi gravde. Vi gravde ut hullet – ikke bare med spader, men med bulldosere. Vi gravde hullet, vi gravde og gravde, og det ble et enormt stort hull.
Det var så spennende, og menigheten var begeistret; de danset og ropte av glede fordi jeg forkynte om tro og kraft. Vi gravde hullet, og de fortsatte å rope helt til det begynte å vokse gress i bunnen av det. De ropte fortsatt litt, men så begynte vann å fylle hullet, tiden gikk, og jeg klarte ikke å få noe gjennombrudd. Og mens vi gravde ut tomten for å reise bygget, endte jeg opp med å måtte grave en grav for å begrave moren min. Så når jeg ser denne spaden, ser jeg mange ting. Jeg ser stress, slit og smerte. Og til slutt kjørte jeg forbi det hullet. Jeg kjørte forbi det hver dag på vei til byggeplassen. Jeg sa til Gud: «Jeg bekymrer meg ikke for det bygget.» Jeg sa: «Jeg bygger det ikke for mine barn. Dette er for dine barn, og hvis du ikke sørger for barna dine, kommer jeg til å lage det største svømmebassenget i Dallas.»
Jeg skal fylle det med betong, male det blått og åpne det største svømmebassenget de noensinne har sett, for kampen er ikke min. Dere hører ikke hva jeg sier. Den tilhører Herren. Jeg sa at den tilhører Herren.
Dypere inn i «Grav deg ut»
Og vi skal snakke sammen i kveld. Jeg fikk så mange tilbakemeldinger og vitnesbyrd om «Bygge for vekst» da jeg underviste om det på søndag. Så mange sa at det var til velsignelse og rørte ved dem. Det forandret livene deres. Folk fortalte hvordan de gråt, hvordan de ble berørt. Vi skal gå litt dypere inn i dette.
For overalt hvor jeg snur meg – på Instagram, Facebook, Twitter og alle andre steder – sa folk: «Jeg har funnet frem spaden, og jeg er klar til å grave.» Og noen viste meg emojier av folk som graver. Jeg visste ikke engang at det fantes emojier av folk som graver. Jeg antar at de kalles emojier, de små animasjonene. Og de graver – de bare graver og graver, og graver og graver – og så begynner de å grave igjen, i det samme hullet de gravde i før. Alle sendte meg slike ting om graving.
Og jeg tenkte med meg selv: Utover selve begeistringen – når det kommer til det praktiske, forstår vi egentlig hva det innebærer? La oss ta et skritt tilbake og se på teksten jeg startet med. Da jeg begynte å gå inn i teksten, befant jeg meg i 2. Kongebok 3, vers 8 til 19. Jeg skal ikke gå gjennom hele teksten, men i kveld – i stedet for å snakke om å bygge for vekst – skal vi snakke om å grave seg ut. Ja, å grave seg ut.
Uventede allianser for seier
Jeg nevnte noe innledningsvis: «Han spurte: "Hvilken vei skal vi dra?" Han svarte: "Veien gjennom Edoms-ørkenen."» Så dro Israels konge, Judas konge og Edoms konge av sted. Israels konge, Judas konge og Edoms konge.
Her vil jeg stoppe opp og si noe til dere. Israels konge – Joram, Judas konge – Josjafat, og Edoms konge hadde ingenting til felles. De hadde ingenting til felles. De hadde ulik tro. De tilhørte ulike folkegrupper. Men de hadde gått sammen fordi de hadde en felles fiende. Moabittene prøvde å utslette dem.
Grunnen til at jeg understreker dette, er at folk noen ganger bare vil samarbeide med andre som ligner dem selv – som ser ut som dem, oppfører seg som dem, stemmer som dem, tenker som dem eller tilber Gud på samme måte som dem. Folk har jo alle disse forestillingene: «Hva har du med ham eller henne å gjøre?» og «Skill dere ut fra dem og hold dere for dere selv.» Men å skille seg ut betyr ikke at Gud ikke kan bruke andre mennesker til å være til velsignelse i livet ditt.
