Som predikant blir du mer kjent med døden enn folk flest. I noen tilfeller er det ved å besøke noen, kanskje til og med sitte ved sengen, når de nærmer seg slutten av livet; i andre tilfeller kan det være ved å utføre minnestunden, forhåpentligvis hjelpe sørgende kjære med å finne en viss trøst.
Men enten du håndterer disse situasjonene like ofte som jeg gjør, er døden en uunngåelighet som vi alle må møte i våre liv – og ikke bare våre egne. Den konfronteres med tapet av venner og familie. Det er noen ganger vanskelig i slike situasjoner å vite nøyaktig hva man skal gjøre. Hvor går vi videre herfra?
Jeg tenker på en historie jeg har hørt faren min fortelle om bestemorens bortgang, bare noen få år før jeg ble født. Hun forlot dette livet på Herrens dag. Hun deltok i gudstjenesten den søndag morgenen, selv om hun ikke følte seg bra. Da hun la seg ned den ettermiddagen for å ta en lur, var klærne hennes pent lagt til side for å bli tatt på igjen for å komme tilbake den kvelden. Men hun fikk aldri muligheten til å delta på den gudstjenesten. Den kvelden kom venner på besøk og prøvde å trøste henne. En som kjente henne godt, kom med følgende bemerkning: «Vel, hun levde til hun døde.»
Ved overflaten kan man si, vel ... ja. Selvfølgelig. Det høres ut som en tautologi. Det gjelder for oss alle, ikke sant?
Er det det? De fleste lever aldri egentlig. De fleste av oss er så opptatt av hva vi skal gjøre at vi aldri kommer oss til å gjøre det. Vi lever aldri egentlig i dag for i dag.
Du skjønner, det er én ting å planlegge for fremtiden. Det er noe helt annet å leve i nåtiden. Vi vet alle hvor viktig det er å se fremover, men det er ekstremt farlig å gjøre det mens man forsømmer nåtiden. Jesus advarte oss om dette i Bergprekenen. Vær derfor ikke bekymret og si: «Hva skal vi spise?» eller «Hva skal vi drikke?» eller «Hva skal vi ha på oss?» For hedningene søker etter alt dette, og deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg. Vær derfor ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matteus 6:31-34)
Ekstreme dagdrømmere lever aldri i dag. De lever alltid morgendagen. Derfor kommer de aldri til å leve et ordentlig liv. Mange av oss er slik.
Denne typen tilværelse bringer mye elendighet. Vennen vi hadde tenkt å besøke døde før vi rakk å komme over for å se ham. Vi hadde tenkt å si noe snilt til noen vi syntes fortjente det, men de gikk videre før vi rakk det. Vi fant aldri det rette tidspunktet for å invitere naboen vår til kirken med oss for å lære om Jesus.
Jeg forestiller meg at vi går på kjent grunn mens du leser dette. Vi ser det. Spørsmålet er: hva skal vi gjøre med det?
Svaret ligger i oss individuelt. Det er ikke noe utenfor vår rekkevidde, men noe vi må bestemme oss for å gjøre. Det er ikke å si at det er lett. Det krever en endring av mentale vaner, men det vil gi overraskende resultater. Tilfredshet som vi aldri har innsett vil bli vår.
Vi må slutte å la fremtiden absorbere dagen i dag. Hver dag har nok med sin egen uro. Det finnes visse oppgaver som er våre hver dag. De kan virke som små saker sammenlignet med hva vi har tenkt å gjøre, men hva vi har tenkt å gjøre avhenger i stor grad av hvor godt vi tar vare på disse tingene. Gud krever noe av oss hver dag. Han kaller oss til å ofre det beste av oss selv som et levende offer til ham (Romerne 12:1). Det er lett å fortelle Gud hva jeg har tenkt å gjøre når jeg tjener min formue, men Gud ønsker den tjenesten jeg kan gi ham i dag. Hvis jeg ikke gjør det når muligheten kommer, er sjansen stor for at jeg aldri vil komme til det. Det finnes mennesker i vår verden som trenger å bli brakt til Jesus. For at de skal finne ham, må jeg gjøre det mulig. La meg da være opptatt med å gjøre det Gud ønsker at jeg skal gjøre i dag.
Vi trenger ikke å lete etter en stor tjeneste vi kan utføre en fjern morgendag. Du og jeg vil aldri være mer trengt i Herrens tjeneste enn vi er i dag. Det er mulig at den tjenesten du kan utføre i dag vil bidra til suksess der det ellers ville vært fiasko.
I sin «I Have a Dream»-tale snakket Dr. Martin Luther King berømt om «den voldsomme hastverket i nåtiden», et uttrykk jeg lånte til tittelen på denne artikkelen. I kontekst er det en oppfordring til raserettferdighet i samfunnet. Men den underliggende ideen – at «Dette er ikke tid for apati eller selvtilfredshet. Dette er en tid for energisk og positiv handling» – bør resonnere med oss som kristne i alle aspekter av vår vandring, spesielt når vi ser på verden rundt oss og våre tapte muligheter og feilplasserte prioriteringer. Det er mulig at Herrens kirke aldri vil trenge deg mer enn den gjør nå.
La oss ikke vente med å gjøre det som må gjøres nå. Det vi planlegger å gi, la oss gi det nå. Det vi planlegger å gjøre, la oss gjøre det nå.
Preken: Hvorfor vi krangler
I morges, i studiet vårt gjennom Det nye testamente, kommer vi til Jakobs brev, og Jakobs brev er fylt med så mye bra stoff at jeg syntes det var vanskelig å begrense leksjonen min til bare ett emne. Jeg kunne lett holdt 20 forskjellige prekener fra Jakobs brev fordi Jakobs brev handler om å sette vår tro ut i praksis, ikke bare å fortelle folk at du tror at Jesus er Kristus, men å vise at du tror på ham ved å leve som Jesus.
Til slutt bestemte jeg meg for å bruke litt tid på et avsnitt der Jakob snakker om noe jeg tror vi alle kan relatere til fordi han snakker om krangling og krangling.
Hvis du vokste opp med brødre eller søstre, tipper jeg at du sannsynligvis har hatt en del erfaring med krangler.
Og derfor kan jeg sette pris på historien om moren som måtte avbryte en krangel mellom to brødre. Og den lille ble spurt av moren sin: «Hvem startet denne krangelen?» Og han sa: «Han startet den da han slo meg tilbake.»
Krangler er aldri bra, enten det er brødre og søstre som krangler, eller mann og kone som krangler, eller land som krangler. Men krangler er spesielt smertefulle når de finner sted blant Guds barn.
Når du leser gjennom Jakobs brev, får du følelsen av at det var mye oppstyr og krangling som foregikk i denne kirken.
Jakob sa i det første kapittelet at «hver person skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til å bli sint. For et menneskes vrede frembringer ikke rettferdighet for Gud.» (Jakob 1:26). I kapittel 3 snakket Jakob om kristne som priser Gud med tungen og forbanner mennesker med den samme tungen.
Han snakker i kapittel 4 om de som «snakker om en bror» og «dømmer sin bror». (Jakob 4:11). I kapittel 5 kommer han til å advare dem mot å «knurre mot hverandre» (Jakob 5:9).
Og dermed får du inntrykk av at dette var en kirke der folk hadde problemer. Men det er absolutt ikke den eneste kirken som hadde det. Menigheten i Korint var delt i grupper, og det var mye krangling i den menigheten. I menigheten i Filippi måtte Paulus nevne to kvinner ved navn som hadde problemer med å komme overens med hverandre. Paulus sa at de kristne i Galatia «bitt og fortærte hverandre» (Galaterne 5:15). Og jeg tipper at de fleste av dere har opplevd på nært hold hvordan det er å være i en menighet der det er oppstyr og krangling.
Men før vi ser hva Jakob hadde å si om hvordan man skal håndtere denne konflikten i menigheten, la oss ta en titt på en oversikt over hele Jakobsbrevet, og så kommer jeg tilbake for å se på hva Jakob har å si om dette emnet.
Fra og med kapittel 3, vers 13, sier Jakob:
«Hvem blant dere er vis og forstandig? La ham vise sine gjerninger i visdommens saktmodighet ved sin gode oppførsel. Men hvis dere har bitter sjalusi og egoistisk ambisjon i deres hjerter, skryt ikke og vær falske mot sannheten. Dette er ikke visdommen som kommer ned ovenfra, men er jordisk, uåndelig og demonisk. For der sjalusi og egoistisk ambisjon er, der vil det være uorden og all ond gjerning.
«Men visdommen ovenfra er først ren, deretter fredelig, mild, åpen for fornuft, full av barmhjertighet og gode frukter, upartisk og oppriktig. Og rettferdighetens avling blir sådd i fred for dem som stifter fred.» (Jakob 3:13-18)
Tilsynelatende var det noen kristne i denne kirken som var stolte av at de var svært kloke mennesker. Og det ser også ut til at disse kristne var bråkmakere i kirken, fast bestemt på å få det som de vil heller enn å søke hele menighetens beste. Og derfor sier Jakob: «Dere tror kanskje dere er kloke, men hvis dere er det, er det feil slags visdom.» Fordi Guds visdom ikke fører til bitterhet, sjalusi eller egoistisk ambisjon. Og Guds visdom skaper absolutt ikke strid, men snarere til fred.
Men Jakob skriver til en gruppe kristne som ikke har fred. Faktisk, det motsatte. Det var mye krangling, mye krangling.
Og derfor sier Jakob i kapittel 4: «Hva er det som forårsaker stridigheter og hva er det som forårsaker kamp mellom dere? Er det ikke slik at lidenskapene deres er i krig inni dere? Dere begjærer, men har ikke, derfor myrder dere. Dere begjærer, men kan ikke få tak i det, derfor slåss og krangler dere.
«Dere har ikke, fordi dere ikke ber. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber med urette, for å sløse det bort i deres lyster. Dere som driver med hor! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, gjør seg derfor til Guds fiende.» (Jakob 4:1-4)
På slutten av kapittel 3 sier Jakob at Guds visdom er fredelig og mild.
