Vi viser i våre bibler denne morgenen til det tjuesjuende kapittelet i Matteus. Vi kommer til et avsnitt fra vers 27 til og med 44, et avsnitt vi skal behandle denne uken og neste når vi undersøker korsfestelsen av Herren Jesus Kristus. For mange år siden skrev Frederic Farrar The Life of Christ. Og i sitt forfatterskap om Kristi liv har han en del som jeg gjerne vil lese for deg som en ramme for vår forståelse av avsnittet foran oss.
"En død ved korsfestelse ser ut til å inkludere alt som smerte og død kan ha av det grusomme og grufulle. Svimmelhet, krampe, tørst, sult, søvnløshet, traumatisk feber, stivkrampe, skam, publisitet om skam, langvarig pine, gru av forventning, fortvilelse av utilsiktede sår, i det hele tatt kan de utholdes, men det kan i alle fall utholdes. stoppet like kort som ville gi lindring av bevisstløshet. Den unaturlige posisjonen gjorde hver bevegelse smertefull. De knuste sener banket av uopphørlig angst. Sårene ble gradvis betent, spesielt i hodet og magen. økende, ble det tilført dem den utålelige smerten av en brennende og rasende tørst, og alle disse fysiske komplikasjonene forårsaket en indre spenning og angst som gjorde at utsiktene til selve døden, døden, den ukjente fienden ved hvis tilnærming mennesket vanligvis grøsser mest, bærer aspektet av en deilig og utsøkt frigjøring.
En ting er klart av det Ferrar sa og det vi vet om korsfestelse, og det er dette: At ved å korsfeste noen, var ingen opptatt av en rask og smertefri død. Ingen var opptatt av å bevare noen form for menneskeverd. Helt motsatt. Korsfestere søkte en pinefull tortur av fullstendig ydmykelse som overgår enhver annen dødsplan som mennesket noen gang har funnet på. Og slik var torturen vår Herre Jesus Kristus utholdt for oss – for oss.
Vi vet at Kristi korsfestelse er klimakset i forløsningshistorien. Det vet vi. Det er fokuspunktet for Guds hensikt med frelse. Alt kulminerer i korset hvor Herren bærer verdens synder og derfor gir frelse til alle som tror. Og på en måte er korset da klimakset av Guds plan, og det demonstrerer nåden og barmhjertigheten og godheten og godheten og Guds kjærlighet som ingen annen begivenhet i historien noensinne kan. Den eneste største manifestasjonen av Guds kjærlighet og nåde er sett på korset. Og så kunne vi gå til en tekst om korset og bruke et helt fokus på Guds selvåpenbaring av kjærlighet og nåde på korset. Det virker for meg som om det for det meste er hensikten med Johannesevangeliet. Som Johannes skriver om korset, er det alltid fra Guds synspunkt. Han viser at det er en oppfyllelse av profetier, at det er Guds plan på rett spor og Guds plan i rute. Og vi ser på Johannesevangeliet og vi leser opptegnelsen om korsfestelsen, og vi er i ærefrykt for underet over Guds herlighet og nåde og kjærlighet i Jesu Kristi død.
Men det er ikke Matthews hensikt. Matteus nærmer seg korset fra helt motsatt synspunkt. Matteus beskriver korsfestelsen ikke ut fra Guds godhet, men fra menneskenes ondskap. Og fokuset til Matteus er på hvor onde mennesker er og hvor mye Jesu Kristi død viser det menneskelige hjertes ondskap. Og jeg vil si at ettersom Jesu Kristi død på den ene siden er den eneste største åpenbaringen av Guds kjærlighet og nåde, på den andre siden er det den eneste største og øverste åpenbaringen av det menneskelige hjertets urenheter og ondskap. Så du har to faktisk motsatte sannheter som er monumentalt avslørt i denne ene hendelsen. Og slik er det at i Apostlenes gjerninger kapittel 2, når Peter forkynner i pinsen, sier han at Gud har forordnet dette, men at du med onde hender har fått det til.
Og når vi så ser på Matteus' evangelium, vil vi ikke så mye se korsfestelsen fra siden av Guds nåde og kjærlighet, som vi ser den fra siden av menneskets besmittelse og ondskap. Det er ondskap uten sidestykke. Og hvis det noen gang er et sted hvor profetien og uttalelsen i Jeremia 17:9 er sett, hvor han sa: «Menneskets hjerte er svikefullt over alle ting og desperat ondt», er det her på dette stedet. Det er det største beviset på sannheten i den uttalelsen.
Nå er det ikke som om ondskap ikke har vist seg i Kristi liv før dette, for det har den. Ondskap prøvde å drepe ham ved fødselen. Den prøvde å diskreditere hans lære. Den prøvde å stoppe hans mirakler. Til slutt sikret ondskapen hans dødsdømte ved å krenke enhver rettferdighetsnorm i den jødiske og hedningenes verden. Ondskapen har allerede forrådt Ham.
Preken: Jeg vil at dere skal stå som barn i verden i dag og holde lyset
Introduksjon Filipperne er Paulus' siste brev til menigheten. Han skriver det fra fengslingen i Roma. I Filipperne 2:6-11 lyttet vi til Paulus da han brøt inn i en sang. Vi kaller til og med det skriftstedet "Filippens salme". Paulus oppfordrer filipperne til å bry seg om hverandre, å stille hverandre foran hverandre i kø. Han stopper opp og tenker for seg selv: "Jeg trenger en illustrasjon av dette," og han sa: "Tenk på Jesus Kristus." Og så bryter han inn i en sang. Han sier: "Jesus Kristus som var i Guds skikkelse, selve Guds vesen, han mente det ikke var nødvendig å holde fast ved den likheten, og han tømte seg selv, og tok på seg formen, essensen av en tjener, og ble lydig inntil døden, døden på korset." I diktet er det en slags nedstigning mens du beveger deg ned mot korsets terror. I Jesus Kristus tok Gud selv, Sønnen, på seg tjenerhette, og tømte seg og kom til korset. Derfor har Gud Faderen høyt opphøyet Jesus. Jesus er navnet over hvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Guds, Faderens ære. Denne salmen forteller om Guds kjærlighet sett på som en hendelse som skjer. I Det nye testamente er kjærlighet ikke en idé, kjærlighet er ikke en teori, kjærlighet er i høyeste grad en begivenhet. Det er det som skjedde ved korset. Det var da Jesus identifiserte seg med oss og avvæpnet kraften til våre synder, avvæpnet selve dødens makt ved å ta den, og avvæpnet djevelens makt. Og det er en begivenhet som skjedde ved korset, og det er det Paulus bekrefter for oss i den store salmen. Hva er neste? Hva følger det? Dette er ordene som følger. (Les Filipperne 2:12-13) La meg varsle deg om noen få ord i den setningen som er ganske interessante. Han starter med å si: ''Som du alltid har adlød meg i mitt nærvær, adlyd meg nå i mitt fravær,' han er fraværende fra dem, nå er han i et romersk fengsel. La meg fortelle deg om ordet "adlyde". Ordet «adlyde» høres rote og slavisk ut når vi hører det engelske ordet «obey». Ordet som faktisk brukes her som RSV har oversatt med «adlyde», er bokstavelig talt på gresk ordet «lytt». Lytte. Og det liker jeg bedre fordi det bevarer friheten din. Og det står: "Som du alltid har lyttet til meg når jeg var hos deg, selv når jeg er fraværende, lytter du til meg." Det er interessant at ordet oversatt med «adlyde» på hebraisk er identisk, det er også ordet for «lytt». Det er det store hebraiske ordet shema.I 5. Mosebok har vi en setning som begynner den hellige gudstjenesten i synagogen. "Hør, Israel, det er én Gud du skal tilbe, én Gud og ingen andre guder før deg." Åpningen av de ti bud, med sema. Faktisk, foreldre, når Paulus forteller våre sønner og døtre, "Barn, adlyd foreldrene dine," faktisk brukte han det samme ordet. "Barn, hør på foreldrene dine." Det liker jeg bedre. Det innebærer at det også er en mulighet for forhandlinger. "Hør på foreldrene dine, hør dem." Og foreldre, det er det beste ordet å si. Ikke si: "Olyd meg." Si: "Hør på meg." Det er bedre, fordi det innebærer friheten til personen som hører deg. Det innebærer deres egen integritet. Det innebærer også at det er en dialog på gang og at det er et forhold. Handle etter din tro Paulus fortsetter med å si, i en meget berømt setning: "Bearbeid din egen frelse med frykt og beven, for Gud er i arbeid i deg, både for å ville og for å gjøre hans gode beslutning." Jeg har en ting til å observere med deg, og det er språkorden. Du vet at språk er forskjellige, alle språk i verden. Forskjellene har stor betydning for måten du forstår setningen på. La meg gi deg et eksempel. På tysk står verbet i en setning på slutten i stedet for begynnelsen av setningen. Det har en dyp innvirkning på det tyske språket. Det gjør det tyske språket til et veldig presist språk. Ikke rart at det er vitenskapsmenns språk, for det er nettopp på grunn av den ene språklige nysgjerrigheten at verbet er på slutten av setningen. Jeg skal gi deg et eksempel. Tenk deg at du sendte din sønn eller datter, eller din mor, eller din mann eller kone, til butikken for å hente noe; en tysk setning ville gått slik: "Til butikken, brød, melk, ingen impulsvarer, gå!" Se verbet står på slutten. Du skriver denne listen nøye ned, spesielt delen "ingen impulselementer". Til slutt hører du nøkkelverbet «gå». Se, det er slik vitenskapen tenker. Først samler du inn alle dataene, så til slutt verbet. "Gå!" Nå er engelsk annerledes. Verbene på engelsk kommer stort sett først. Og det er fordeler med det. Det gjør språket vårt til et høyaksjonsspråk. Det er imidlertid ulemper. Du sier for eksempel "kjære, gå til butikken, vil du?" Og da er jeg allerede ute av døren. Se? For jeg har allerede hørt handlingsverbet.
