Sammendrag Jesus har alltid krevd alt for å følge ham. Han gjorde aldri noe unntak. Hvis han noen gang gjorde det, ville det ha vært tiden en rik ung mann kom for å følge Jesus. Utad hadde mannen alt det som ville gjøre for en stor tilhenger. Innerst inne holdt han imidlertid igjen. Jesus erkjente det. Han vil ikke akseptere et delvis engasjement. Det gjorde han ikke da; det gjør han ikke nå. Apostelen Paulus gir en teologisk ramme for hva det vil si å følge Kristus fullstendig og de påfølgende endringene det gjør i en persons liv.
Denne prekenen vil minne tilhørerne om at Gud forventer ubetinget overgivelse. Men når den først er laget, finner en metamorfose sted som endrer en person til det virkelige livet de søker.
Introduksjon Har du noen gang gjort hokey pokey? Det er den lille sangen og dansen som forteller oss å legge venstre arm eller høyre ben eller en annen kroppsdel av kroppen inn i sirkelen, riste den og så "snu deg om." Det er en aktiv og noen ganger slitsom liten øvelse som ender med kommandoen "Sett hele deg i ..."
Når jeg tenker på den sangen og dansen, blir jeg påminnet om en annen instruksjon. Denne er fra apostelen Paulus, han skriver: «Derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet oppfordrer jeg dere til å framsette deres legemer som et levende offer, hellig og til behag for Gud; dette er din åndelige tilbedelse» (Rom. 12:1). «Å presentere deres kropper» er Paulus sin måte å si: «Legg inn hele deg selv». Sang- og danserutinen vi kaller tilbedelse innebærer å tilby hele vår person til Gud. Det er vanskeligere enn danserutinen.
De fleste av oss forstår ideen om å gi et tilbud om penger i kirken. Det er tallerkener og konvolutter, og vi legger pengene eller sjekken vår i en konvolutt og legger den i tallerkenen. Det representerer en anerkjennelse av Guds velsignelser i våre liv; det representerer vår forpliktelse til menighetens tjeneste; det er en del av vår tilbedelse; det er en måte vi åpner himmelens vinduer på slik at Gud kan velsigne oss enda mer; den representerer for mange en motgift mot materialisme. Selv om noen få kunne trenge litt oppmuntring, forstår de fleste av oss hva det vil si å gi et tilbud til kirken. Men vi trenger alle uten unntak litt hjelp med ideen om å ofre oss selv til Gud, for å sette hele oss selv inn.
Vi kan ikke legge oss selv i en konvolutt. Vi kan ikke klatre inn i tallerkenen når vaktmesteren kommer forbi og sier; "Mitt offer til Gud i dag er meg selv."
De fleste kommer ikke inn i en gudstjeneste forberedt på å overgi oss hele til Gud. Vi tok med oss synder som må bekjennes og renses før vi drar. Vi tok med spørsmål som trenger svar og problemer som trenger løsninger. Vi brakte byrder som må løftes og bekymringer som må fjernes – og frustrasjoner og depresjon og kjedsomhet og bekymringer, alle slags distraksjoner. Kan jeg si at for de fleste av oss ville det være lettere å ta ut sjekkheftet og doble offeret vårt og legge det på tallerkenen enn det ville være å overgi oss til Gud.
Men tør jeg si at vi ikke har tilbedt før vi har gitt oss selv til Gud. Tilbedelse er den totale forpliktelsen til den totale personen for hele livet. Noe mindre er ikke ekte tilbedelse.
Virkelig tilbedelse er ikke bare å tilby forseggjorte bønner til Gud. Det er heller ikke inspirerende liturgi eller strålende ritualer. Det gir heller ikke store donasjoner. Det er heller ikke å synge majestetiske lovsanger, eller å lytte til en preken. Virkelig tilbedelse skjer når vi bekjenner synd, vender oss bort fra den synden og så ofrer oss selv fullstendig og helhjertet til Gud.
Ville man ikke våge å gi seg selv helhjertet når de møtte Guds nærvær? Ville man ikke falle for hans føtter og gi ham alt, hvis de var fanget i hans prakt og hellighet? Ville man ikke legge inn hele seg selv, hvis de følte kjærligheten og kraften til den allmektige Gud?
I. Vi ofrer oss selv til Gud på grunn av hans barmhjertighet (v. 1) Paulus presenterer Guds barmhjertighet som sitt sterkeste argument for å gi oss selv til Gud. "Jeg oppfordrer deg," sa Paulus, "ved Guds barmhjertighet . . . å presentere deres kropper» (Rom. 12:1). Når vi anerkjenner hva Gud har gjort for oss gjennom sin sønn Jesus Kristus, er den eneste reaksjonen å gi oss selv fullstendig til ham. Jesus er nådegiveren. Dead-raiser. Han som redder oss.
Vi er syndere. At synd har dødelige konsekvenser. Men mens vi ennå var syndere, døde Kristus for oss. Han tok vår plass og tok på seg konsekvensene og straffen for vår synd, slik at det nå ikke er noen fordømmelse for oss. Vi er frelst fra helvetes ild til Guds evige nærvær. Det er en handling av nåde og barmhjertighet. Det er den ultimate gaven. Aldri glem det.
Det burde være motivasjon nok for oss til å gi hele livet til Gud. Hvis det å reflektere over Guds barmhjertighet ikke beveger oss, er vi i trøbbel? Hvor ville vi vært uten Guds kjærlighet og tilgivelse? Hvor ville vi vært uten Guds nærvær i våre liv?
